Hei alle sammen!
Mye har skjedd siden forrige innlegg.
Jeg har nå «offisielt» lagt opp. Denne gangen kjemper jeg en ny kamp – mot NAV. Det er alltid noe. Jeg søkte om uføretrygd etter å ha innsett at jeg rett og slett ikke kan fortsette i jobb. Første instans mente jeg ikke trengte det. Jeg klagde, og fikk et ja – han bør være på uføretrygd – men de ønsker å prøve meg i arbeidstrening først. Midt i alt dette? Jeg har vært hyppig innlagt på sykehuset.
Heldigvis har jeg fått en ny fastlege – en dyktig og forståelsesfull lege som har jobbet med meg som en tung kronisk pasient i lang tid. Det har gjort en enorm forskjell.
Min samboer og jeg bestemte oss nylig for å flytte «hjem» igjen. Vi har en flott leilighet, rolige omgivelser og snille utleiere. Han har startet i en ny jobb og støtter meg så godt han kan. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten ham.
Fastlegen er virkelig en fantastisk lege med tanke på at han er i Oslo og jeg er i Bergen. Og hjemme har jeg familien rundt meg – min trygge base i alt dette.
På Haukeland universitetssjukehus har jeg tilbrakt mye tid – kanskje litt for mye. Ortopedisk avdeling, sykepleierne, helsefagarbeiderne og hjelpepleierne er rett og slett fantastiske. De møter meg alltid med et smil, selv om jeg nesten er der like ofte som dem.
En liten oppfordring: Hvis du bor i Øygarden og må ringe ambulanse – la dem ta avgjørelsen for deg. Jeg kan ikke si så mye grunnet en pågående sak, men de som kjenner utfordringene mellom Øygarden og Bergen Legevakt vet hva jeg mener. Ikke la ambulansen forlate deg om du er åpenbart syk.
Akkurat nå er jeg innlagt igjen. Jeg venter på en ny behandling. Muskelsvinnet har blitt verre, og det har vært mange innleggelser den siste tiden – selv om jeg aller helst skulle vært nær en syk slektning som betyr mye for meg. Vi har hatt våre opp- og nedturer, men de har alltid stilt opp.
Jeg er også utrolig takknemlig for min svigerfar og ste-svigermor på Lanzarote, som ga oss en sårt tiltrengt pause i solen. Den turen trakk meg ut av en tung, depressiv boble.
Vi har også fått oppleve Hellas og den engelske landsbygda med hjelp av moren og samboeren til min forlovede – små lysglimt i en ellers krevende hverdag.
Nå skal jeg utskrives – av en lege jeg aldri har møtt før – fordi jeg tilfeldigvis havnet på ortopedisk infeksjonsavdeling, selv uten infeksjon. Det er rett og slett fullt på den ordinære avdelingen. Og ja, legen sa «botex» i stedet for «botox» flere ganger…
Vårt nåværende nasjonale helsevesen har eksplodert, med en nåværende statsgjeld på 13 % og et nasjonalt pensjonsfond med en verdi på 19 742 milliarder norske kroner.
Vi har tomme operasjonsstuer og ingen til å bemanne dem. Sykepleiere løper rundt som gale hunder, og regjeringen sitter med hendene i fanget mens folk lider i køene.
Takk for at du leste. Smertene stiger i takt med ventetiden i helsevesenet.
Ta vare på dere selv – vi skrives snart igjen.
Datert 14/05/2025
Martin’s Liv 