Starten

Kan starte med å presentere meg selv. Jeg heter Martin og er fra Norges mest regnfulle by. 
Jeg har en mannlig kjæreste og jobber som resepsjonist. Jeg har hatt mye utfordringer i livet. Ting som ikke har gått helt som jeg ønsket og som til slutt har blitt et lappeteppe. 
 

Når jeg ble født, så fikk jeg en skade i venstre skulder. Plexusskade heter den. Dette skjedde etter at jeg ble født med en vekt på 6030 gram og de måtte dra meg ut etter armen for å få meg løs. Veldig komplisert fødsel. Dette gjorde at jeg var lam i venstre arm når jeg ble født. Legene sa at jeg kom til å bli lam resten av livet. Mine foreldre ønsket ikke å gi seg på dette og startet å sakte trene den opp med små bevegelser. 
Dette gjorde at jeg sakte begynte å få funksjon i armen igjen. 
Etter mange år med fysioterapi og ulike operasjoner gjorde at ting ble bedre i skulderen. Jeg klarte å fungere normalt og finne ulike løsninger for å kunne fungere som alle andre. Dette kom selvfølgelig med begrensinger. 

Jeg var heldig og fikk være pasient hos Plexusskadeklinikken ved Haukeland Universitetssykehus. Der hadde de et team med fysioterapeuter, plastikk kirurger, ergoterapeuter og 2 spesialistleger fra Sverige.  

Gleden skulle være kortvarig da jeg i 2016 begynte å få problemer. Til å gå fra å ha et noenlunde smertefri og normal hverdag til å ligge på sykehuset dagen etter var ganske tøft. 
Dette skulle ikke bli første gangen jeg ble innlagt heller. Jeg spøker med vennene mine om at jeg har klippekort på Haukeland. Dette går an å spøke om, men det var dessverre en del av min hverdag. 
Mange sykehusbesøk basert på «Smerter i ekstremitet» sto det på inkomstjournalen. CT, MR og røntgen. Ambulanser, legevakter og akuttmottak. 
 

Mye frustrasjon basert på ulike ting. Kunne de ikke gjøre noe for å hjelpe? Byråkratiet slo inn på sitt verste og sentraliseringen av ting hjalp ikke meg. Det gikk ut over meg på en veldig hard måte. 
 

Plexusskadeklinikken jeg var tilknyttet på Haukeland var lagt ned og ble flyttet til Rikshospitalet. Akutte ting skulle derfor løses av lokalsykehuset Haukeland uten spesialistene fra Plexusskadeklinikken. Resten skulle løses av Rikshospitalet. 
 

Når det kom en mulighet for å løse ting, så var det gjort som en halvgjort desperat løsing fra Haukeland. Slik at de kunne ordne det der og da for å så sende meg videre til Riksen. Riksen måtte ikke «deale» med meg der og da, så for de så betydde det ingenting at det ikke var en løsning på ting. 

I 2017-18 toppet det seg imidlertid og jeg var drittlei av å bli kastet rundt. Haukeland var lei over å bli avvist av Riksen. Og de gikk med på å utføre en operasjon for å prøve å lette på smertene. Titanskruene i skulderen min hadde knekt og lå løst i overarmen. Dette ville de fjerne. Jeg utførte operasjonen og de hadde problemer med å vekke meg etter operasjonen. Kroppen min kortsluttet etter alle smertene jeg fikk av å fjerne skruene og platene. 
Det gikk så langt at de måtte sette inn lokalbedøvelse for å håndtere smertene. Først da kunne de sende meg opp på avdeling. 
 

Tiden har gått og jeg lever til daglig med mye smerter. Jeg klarer å håndtere det bedre enn det jeg noensinne har kunnet gjort før. Det har vært en lang vei å gå. 
Det er også nye ting som har oppstått som gjør at det blir nye forandringer i fremtiden. 

Jeg kommer til å legge ut historier fra livet mitt og fra nåtid på denne bloggen. Litt for å få ut litt frustrasjon. Følg med for mer 🙂